Da jeg i 2008 skrev en kronikk om snublesteinene, var dette projektet til den tyske kunstneren Gunter Demnig lite kjent i Norge. Siden den gangen har det skjedd mye, og i mange byer i Norge finnes det nå disse steinene til minne om mennesker som ble deportert og myrdet under nazistenes herredømme.

I morgen blir det lagt ned de første snublesteiner i fortauet på Møhlenpris i min tidligere hjemby Bergen. Disse steinene skal minne om ti jødiske innbyggere som ble deportert og myrdet 1942/43.


Stolpersteine_2_a_w_Welhavens_72.jpg
Stolpersteine_1_a_w.jpg Snublesteiner lagt ned den 14. juni 2014, til minne om
Paul Borinski, 61 år, og Alice Rosa Borinski, 51 år.
Foran den siste boligen deres i Welhavens gate 73 i Bergen


Nedenfor finner dere kronikken "Snublesteiner for å huske" som ble publisert i avisen "Fædrelandsvennen" i Kristiansand den 30. september 2008.

.........................................................................................................

Snublesteiner for å huske

Kanskje kunne norske elever i skoleprosjekter ta initiativ til å finne mer ut av hva som skjedde under krigen med nazistenes ofre i deres nærmiljø.

Midt imellom de grå steinplatene på fortauet i en gate i Berlin blir blikket vårt tiltrukket av noe uvanlig. Foran et flere etasjers bolighus stopper vi opp og bøyer hodene over en liten firkantet messingplate som bryter med det vanlige belegget i gaten. Det vi gjør helt spontant for å kunne lese innskriften på den gyldent skimrende fortaussteinen er tilsiktet av mannen som la ned denne minneplaten: Vi bøyer oss over navnet og foran den siste selvvalgte boligen til en ung kvinne som ble deportert og drept under nasjonalsosialistenes herredømme fra 1933 til 1945.

Siden begynnelsen av 1990-årene har den tyske kunstneren Gunter Demnig lagt ned omtrent 12.500 slike minnesteiner, de fleste i Tyskland men også i Østerrike, Ungarn og Nederland.

«Stolpersteine» kaller han dem, snublesteiner. Steinene får oss til å snuble, ikke i bokstavelig forstand, men ved å få oss til å stoppe opp og å lede oppmerksomheten fra våre ærend i byen over på skjebnen til mennesker som en gang levde i boligene vi passerer. Mennesker som ble deportert og myrdet, fordi de var jøder, sigøynere, politisk forfulgte, homofile, Jehovas vitner, funksjonshemmede eller psykiatriske pasienter.

Det berører oss og skaper nærhet til dem som ble nazistenes ofre å lese på minnesteinene idet vi går gjennom gaten og så tar oss tid til å betrakte huset hvor de hadde en hverdag akkurat som oss. Menneskene bak navnene blir tydeligere, vi ser en del av livet deres.

Gunter Demnigs prosjekt begynte i 1993 med en aksjon for å minne deportasjonen av Sinti og Roma i byen Köln i 1940. En eldre kvinne snakket til Demnig den gangen og påsto at det aldri hadde bodd sigøynere i deres nabolag. Det fikk ham til å forstå at de færreste i dag er klar over hva som skjedde i deres umiddelbare nærhet i årene 1933 til 1945. At mennesker ble revet ut av hjemmene og deportert. «Auschwitz var målet og endepunktet, men i leilighetene og husene begynte det ufattelige, det grufulle,» sier Demnig.

Mange tyske elever har i skoleprosjekter arbeidet med å finne mer ut om nazistenes ofre i nabolaget, noe som ble utgangspunkt for nedleggelse av snublesteiner i gatene hvor ofrene hadde bodd.

Ved Max-Planck-Oberschule, et gymnas i Berlin-Mitte, har elevene siden 2001 engasjert seg i «Projekt Stolpersteine». På skolens internettside har elevene fortalt om sine erfaringer:

«Bak tørre fakta står mange skjebner og tragedier, som går veldig inn på en. Vi har lært at historie ikke bare er noe som er abstrakt nedfelt i historiebøkene, men at det er mulig å erfare historie emosjonelt gjennom å finne vitnesbyrd om menneskers liv. Arbeidet med snublesteinprosjektet har latt oss forstå at jødeforfølgelse ikke bare handler om Anne Frank og krystallnatten, men om de vanlige menneskene som var naboer til våre besteforeldre. Denne erfaringen var dyptgripende og bevegende for oss.»

Mange elever har minnet nazistenes ofre der hvor de var hjemme, ved utgangspunktet. Og mange har også besøkt konsentrasjonsleirene, endepunktet på veien til tortur og drap.

Fra Norge reiser hvert år over 20 000 elever på klassetur til konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. «Aktive Fredsreiser» opplyser på sine nettsider at siden 1992 har «180 000 nordmenn spasert blant de gråbrune brakkene i Auschwitz og med egne øyne sett galgene, skohaugene og gasskamrene».

Jeg var selv for lenge siden som elev på besøk i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Særlig bildene av fangene husker jeg gjorde et dypt inntrykk.

Samtidig er det en ser så uhyrlig, at en liksom mister sammenhengen med vår egen vanlige hverdag. Det virker bare så umenneskelig.

Umenneskelig?

Det var vanlige mennesker som var ansvarlig for tortur og drap i konsentrasjonsleirene. Det var vanlige mennesker som var ansvarlig for deportasjonen fra hjemmene.

«Klokken 10.30 den 25. oktober 1942 mottok landets politimyndigheter et telegram fra statspolitisjef Karl Marthinsen med ordre om at alle mannlige jøder over 15 år, som hadde legitimasjonskort stemplet med J, skulle arresteres uansett alder, og transporteres til Kirkeveien 23 i Oslo. Arrestasjonene skulle iverksettes 26. oktober, og alle voksne jødinner skulle pålegges meldeplikt. Arrestasjonen ble hjemlet i lov av 24. oktober 1942. De mannlige jødene, flesteparten fra Sør-Norge, ble internert på Berg utenfor Tønsberg. Kun nordmenn deltok i arrestasjonene. Berg konsentrasjonsleir var underlagt Politidepartementet, og vaktmannskapene var norske. Flere overgrep ble begått mot de 336 jødene som ble internert på Berg.» (Deportasjonen av norske jøder, Holocaustsenteret)

Den tyske legen Herta Oberheuser ble i Nürnberg-prosessene dømt fordi hun hadde gjennomført ufattelig grusomme medisinske eksperimenter med kvinnelige fanger i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Herta Oberheuser omtalte kvinnene hun hadde torturert og drept som «kaniner».

Er det der det begynner? Når vi ikke lenger ser på våre medmennesker som en del av det menneskelige fellesskapet? Når vi ikke lenger ser på dem som en av oss? Det ville gjøre det enda viktigere å minnes nazistenes ofre i nabolaget.

Etter opplysninger fra Holocaustsenteret ble 771 av Norges jødiske innbyggere deportert til utryddelsesleirer. Bare 34 av dem overlevde. Det skjedde under okkupasjonen av Nazi-Tyskland, men de som hentet jødene tilhørte norsk politi, som i Oslo fikk hjelp av hundre drosjesjåfører ved arrestasjonen av jødiske kvinner, barn og gamle.

I tillegg til jødene og krigsfangene ble over 9.000 personer fra Norge deportert til fengsler, tukthus og leirer i Tyskland og i de tyskokkuperte områdene. Omtrent 6.000 av dem var politiske fanger. Av disse døde nesten 800.

Kanskje kunne norske elever i skoleprosjekter ta initiativ til å finne mer ut om hva som skjedde med mennesker som ble nazistenes ofre i deres nærmiljø?

Nedleggelse av snublesteiner for nazistenes ofre i Norge kunne akkurat som i Tyskland og i andre land være en viktig påminnelse i hverdagen for oss alle.


Stolpersteine_4_a_w.jpg
Stolpersteine_3_a_w.jpg Snublesteiner lagt ned den 14. juni 2014, til minne om
Israel Josef Becker, 26 år, Sam Becker, 2 år, Ida Becker, 26 år,
Oscar Müller, 15 år, Cecylie Müller, 36 år, Berta Müller, 11 år.

Familien Becker bodde i Welhavens gate 36 i Bergen. Familien Müller bodde i Møhlenprisbakken 4 a. Husene finnes ikke lenger.


........................................................................................................................................................................................ Her finner dere den franske versjonen av "Snublesteiner for å huske":

Stolpersteine - Les pavés de la mémoire
........................................................................................................................................................................................